jeg blogger fordi…

Da jeg var 14 år gammel, pirrende nyforelsket i David og drev blogg skjønte jeg tidlig at David ikke ønsket seg noen bloggkjæreste – så da la jeg ned bloggen, helt enkelt og greit. Jeg kan vel ikke si at dette var det største nederlaget jeg har opplevd, men allikevel ble en liten drøm (litt flåsete sagt) knust. Bloggen var absolutt ikke på vei noen steder, og  hadde heller ikke nådd noen høyder – men som 14 år kan du tenke deg hvordan lyden av dette var.

// Lurt smil for store bloggdrømmer, hehe.

I dag har derimot våre perspektiver endret seg litt. Jeg synes muligheten til å kunne dokumentere og dele eget liv er utrolig spennende, samtidig som det bærer med seg et ansvar. Det viktigste av alt tror jeg er (les: klisjéer er ofte de beste) å være seg selv, og ikke prøve å være noen man ikke er. Verden i dag er for god til å gjennomskue slikt – og takk til alle som søker det autentiske, ekte hos mennesker. Det er det som er verdt noe.

Bloggnavnet kommer naturlig av at jeg er en frue (Fru Hansen – hvis du ikke hang helt med ;-), samtidig som jeg har et ønske om å jobbe som pastor en gang i fremtiden – det samme har min mann. Derav har jeg navnet pastorfrue. Litt juks kan man kanskje si, men jeg gleder meg stort til den tiden hvor dette faktisk blir en realitet. Selv om jeg til tider kan være svært utålmodig og ta en del raske avgjørelser, er jeg minst like giret for selve prosessen og reisen – som jeg for selve målet.

// David og meg fra et vakkert bryllup nå i juli.

Håper at du vil følge bloggen min videre ♡