mitt første møte med David

… og mitt første møte med leir. 17. mai for fem år siden (!) skulle en venninne av meg på leir, og jeg skulle få være med. Jeg hadde aldri vært på leir før, og var ganske så spent. Derimot var jeg ikke nervøs, ordet leir er jo et så koselig ladd ord. Jeg visste ikke hva jeg gikk til, men jeg visste at jeg hadde venninnen min – og vi skulle være sammen. Vi ble kjørt ut dit på ettermiddagen 17. mai, etter feiring med venner fra menigheten jeg gikk i den gangen. Litt sliten og overrasket over hvor langt inn i Indre Østfold vi hadde kjørt, ankom vi Degernes Leirsted. På vei inn i matsalen møter jeg mange hyggelige mennesker, som ville hilse på meg og lurte på hvem jeg var. Så varm og god stemning! Da vi fikk satt oss ned sammen med flere av de min venninne kjente, kommer en fyr med solbleket hår og treningstøy bort til oss. Han hilser på meg og sier at han heter David. De andre forteller at han er leirsjef, og det syntes jeg forklarte hvorfor han virket så stresset og uinteressert. Jeg husker jeg la merke til at han fløy rundt der oppe, men sommerfuglene hoppet ikke akkurat da jeg så han – i alle fall ikke denne kvelden.

// David, min kjære venninne Emilie og meg.

Dagen etter var det leirmøte på morgenen, og deretter aktiviteter utover dagen. I 02:00 i filmen nedenfor ser dere David som reporter og meg tidlig denne dagen. I 06:00 ser dere et annet festlig øyeblikk, hvor David og Markus tydeligvis synes jeg hadde snakket lenge nok med denne gutten. 07:13 er også et annet stolt øyeblikk, hvor keeper imponerer veldig 😉

// Meget konsentrert i volleyball – en av mine favoritter på leir.

Det er så mye å fortelle, selv om leiren bare varte en helg – jeg skal prøve å ikke skrive alt, kun det beste. Før jeg dro hjemmefra den fredagen, husker jeg at jeg hadde fått et kutt i fingeren på dusjen vår hjemme. Jeg hadde helt glemt å ta med meg plaster, og måtte stadig gå til denne leirsjefen for å spørre om dette. Han virket som om han egentlig aldri hadde tid til å gi meg det, men samtidig så kunne han jo bare gitt meg flere plaster på en gang – mon tro hvorfor han ikke gjorde det, hehe. Videre utover leiren pratet vi en god del om politikk, blogg, håndball, menighet, skole og masse mer, før jeg inviterte han med på kanotur. Han sa ja og dette resulterte i en lang kanotur, som førte til at leirmøtet måtte utsettes – nettopp fordi leirsjefen var på kanotur med en 14-åring. Ganske festlig når jeg tenker på det i dag. På ettermiddagen denne andre dagen på leir, satt David og jeg i uteskuret der oppe og snakket. Da sier David plutselig: Vi kommer til å gifte oss. Jeg husker jeg lo, men skjønte fort at han mente alvor. Senere den kvelden snakket jeg med venninnen min om dette, og vi lo godt. Samtidig, var det veldig stas hvordan noen kunne si noe slikt til meg – men det sa jeg ikke høyt til noen. Eller; jeg tror jeg ringte hjem til mamma og fortalte det, samt spurte jeg henne hva hun synes om en 95. Dette var tider altså, haha 🙂

// Min svigerinne, som tok snikbilder av oss på kanotur.

Siste dag på leir husker jeg at jeg skulle si hadet til David, og jeg sa at vi gjerne kunne ta en kaffe en dag. Dette ble mer eller mindre litt avvist, noe som forøvrig var grei ettersom jeg verken drakk eller drikker kaffe.

// Så fornøyd på leir!

Sett bort fra at jeg møtte David, husker jeg at leiren i seg selv virkelig gav mersmak. Det var virkelig stort for meg den gangen og se at det fantes så mange kule, hyggelige, normale kristne mennesker. Dette var mennesker som absolutt ikke var perfekte, akkurat som meg, men de var så ekte med hverandre. Jeg opplevde at Jesus ble enda mer levende og ekte for meg gjennom leiren, gjennom å se at han gjør mennesker til en bedre versjon av seg selv – noe jeg skjønner i dag at han hver dag gjør med meg også.

Snurr film!

Mye er forandret siden den gangen, og i dag arrangerer vi sommerleir og ikke pinseleir 🙂