eh, viljestyrke?

God onsdag♡ Jeg har tenkt på en liten ting. Da jeg før hørte ordet viljestyrke, sukket jeg ofte innvendig. Jeg har gjennomføringsevne og vilje til å stå på, men ofte da ting kunne se vanskelig ut eller i tilfeller hvor jeg så at resultatet ikke ville bli 110 % bra – så var det mer komfortabelt å droppe det.

Det var først etter at jeg traff David at jeg skjønte at viljestyrken min ikke var på topp, og jeg har alltid beundret ham for enorm viljestyrke – eller… noen ganger irriterer jeg meg over den også. Jeg vet at jeg har løpt mange (!) flere timer enn han denne våren, og burde lett løpt fra ham på en joggetur. Likevel holdt han følge med meg da vi løp sammen på fjellet, selv om han pustet som en hval da 😉 Men hvorfor?

Når jeg trener med en som er bedre trent enn meg, har min reaksjon ofte vært å gå saktere enn noen gang – nettopp fordi jeg skjønner at jeg verken har kondis eller teknikk på plass. Jeg kan tenke på så mange ganger opp gjennom årene, hvor jeg har tenkt: “Hvorfor klarer jeg ikke å bare ta meg selv i nakken?”

Så i løpet av den siste tiden har forsøkt å tøye grensene mine lenger og lenger. Det gjelder ikke bare innenfor trening, noe jeg for så vidt fortsatt er altfor dårlig på, men i andre områder i livet. Det jeg har erfart er at det ofte er vondt og slitsomt å tøye viljestyrken og grenser – men når grensen først er tøyd, blir det komfortabelt og jeg kan strekke meg lenger. Det er akkurat som at jeg erobrer ett område, og kan etter hvert erobre ett til. Jeg forsøker å jogge litt noenlunde regelmessig, jeg leser faktisk bibelen hver dag og jeg har blitt flinkere til å stoppe Netflix sin auto-avspilling av neste episode i serien jeg ser på – og ta til takke med én episode av gangen.


I ettermiddag skal vi grille med familien på hytta ved Oven, og det trenger jeg ikke tøye noen grenser for å være med på. Det blir bare koselig 😉